Om unnvikelsesmanøvrer

Det er sjelden jeg til de grader opplever på kroppen hvordan det er å være elev som når jeg er på datakurs... Noen av de andre er som regel langt foran og skjønner alt med en gang. Jeg er ofte den som trenger tid og faller av. Er jeg sliten gir jeg altfor fort opp, i stedet for å stå på og få hjelp til å skjønne. Får man ikke repetert og jobba videre med stoffet med en gang etter kurset, risikerer man å glemme alt. Motivasjonen er blåst vekk, alle mulige unnvikelsesmanøvrer tas i bruk. Ikke før den absolutte tidsfristen virkelig nærmer seg kommer man i gang. Og så løsner det! Jeg repeterer forelesningsnotatene og får aha-opplevelsene om igjen, jeg prøver ut noen opplegg i klasser, og Hildegunn gir krisehjelp pr telefon.. Nå er jeg i allefall i gang!